FILOSOFI OG VISDOM av Sigve Lauvaas * Side 2-15 (Bok 3-2010)

Amerikahubro-ill

Side 2-15

VISDOM

Den vise hører bølgene

Og gransker stormen.

Brød er nytelse for den vise,

Som ord i rett tid.

Den som er våken kan vinne,

Den som har øyner kan se,

Men bare Gud gjør under.

Visdom er en gave, som gull i hjertet,

Som festning mot fienden.

Visdom er rikdom og rettferdighet,

En evig lønn.

Visdom hører til samme bord

Som tro, håp og kjærlighet.

Ord kan gi løfter,

Men bare et rent hjerte kan arve

Det nye landet.

LYS I FJELL

Bløte fjell blir til sletteland

Og ørkenhav blir til kornåkrer

I det evige liv.

Fjell av et nytt landskap blir formet

I et vingeslag, i et vindpust,

Før barnet våkner.

Hvert øye ser hvor langt lyset rekker,

Og kjenner lengselen til fred.

Fjellene er overgrodd med blomster  

I mitt indre landskap.

Og jeg undrer meg på stjernene og månen

Som skal revne som fjell

På bredden av en ny tid.

Ord er lys i fjell, gull i mørke rom,

Som munn i fremmed land,

En oase i ødemarken.

3

ORD

En gang var i ordene som lys.

Barnet samlet lyset i sine hender

Og delte det rikelig,

Så alle fikk se.

Å høre etter ordene er visdom.

Barnet kjenner visdommen i sitt hjerte,

Og tar til seg nye ord som mat

Til det evige liv.

Barnet venter på ordet

Og åpner munnen som en fugleunge.

 - I begynnelsen var lyset ord,

Som blomster i landskapet.

Ordene beruser oss som en lengsel,

En kilde til en ny fødsel,

Et brospenn til evigheten.

DIKT

Det beste dikt er ordet kjærlighet.

Å elske sin neste som seg selv –

Er å tjene gjennom livet.

All vår vandring lyser opp vår vei.

Hvert skritt på jord er bølger

Fra fremtiden som sprenger på.

Krefter ifra hav og land

Gjør tiden til en tumleskål.

Et dikt av blod som renner ut

I elv og vann, i rop og skrik, som en vulkan,

Har ingen fremtid, ingen rett.

Kjærlighet gjør verden frisk.

Hvert pust av kjærlighet vekker oss

Til en ny og herlig vår.

Elsk gir solglimt, varme, fred til trette hjerter.

Ordet er en kilde til å se i mørke rom,

Bære verden frem i kjærlighet,

Og sprenge grenser.

Livet vokser som et evig lys,

En blomst mot stjernene

I forvandlingen.

4

VINDPUST

I dette ordet kar jeg en streng å spille,

En kraft å bære.

Livet er et vindpust, et vingeslag,

Et strå, en blomst.

Alt har sin tid – fra fødsel til grav.

Bevisstheten om vår vandring er veien,

Spillet om rett og galt, de tusen valg

På en utstrakt scene for alle folk.

Ordet er som en lengsel, en pust,

En bønn om å se.

Før ordet var alt stille,

Og landskapet var i dine hender.

All undring som kom til i mitt hjerte

Ble til retning og lys.

Hvor skal jeg gå?

Hvor er min klode, mitt rom i universet?

Jeg er bundet i dine stråler.

Jeg er en stjerne fra begynnelsen.

Jeg er vindpust på et bunnløst hav,

Og munnen er porten til det indre.

VENTER

Jeg venter på ordet, ånden, kraften.

Jeg venter på brødet som gir evig fred.

Jeg søker det levende vann.

Ordet er sliper seg, som stein på stranden.

Og jeg er alene om disse ordene

Som blir skyllet og smidd.

Jeg er en stein. Jeg er en smule i brødet

Som vil gi næring og kraft.

Jeg er et ord som vokser hver dag,

En lyd, et navn på vandring mot evighet.

Jeg fødes, og fødes på nytt.

I mine drømmer og syner kan jeg føle vinden

Som skraller i landskapet, som hyler

Og maler som en demonisk ånd – inn i vår tid.

5

MIN SANG

I dag er alle døde. Mitt liv er klippet av.

Min sang er klagesang. Og ingen latter kan jeg høre.

Død og grav er alt jeg ser.

Mitt hjerte kveles. Mine føtter dovner inn,

Og glemselen er god å ha.

Mitt indre rom har fest. Jeg leser dikt om lys.

Et ord om fred gir verden trøst,

Og klokker ringer brudevals.

Jeg synger høyt om kjærlighet.

Bak alle grenser er en ring av hat.

All verden går mot sannheten. De lyver høyt,

De øver vold og frykt. Den siste timen kommer snart.

STORM

Over alle fjell, over alle hav suser vinden.

Høye rop fra mange land forskanser seg mot Israel.

Det er et krav at verden skal bli et land,

Og slagmarken er varm av blod.

Hvert land, hver statsmann går i blinde, puster støv,

Og fjerner seg fra visdommen.

De halser etter makt og fred, men glemmer ordet kjærlighet.

Og stormen kommer over alle land -

Som ikke lytter, ikke ser.

Stormen jager mot et veldig slag, mot Israel.

Inferno i en lyssopp-sky, en dødsskvadron, gir ingen trøst.

Og stormen raser som en løve over jord

Mot dem som sverger død for Herrens folk.

Selv land i nord som ikke hadde kjærlighet

Vil våkne i en storm av blod.

Ditt rike er et under, og vår bror er født i dag.

Ditt ord er brød. Tilgivelse er nåde for vår synd.

Å følge veien til en blind gir ingen håp.

Vi må vandre som et lys, og være våkne.

Vi må lytte etter fottrinn, være stille

Så vi vet når stormen kommer.

Vi må løfte Herrens ord i hjertene

Mot evighet.

6 

PARKERT

Parkert på jorden.

På en landingsstripe er jeg nå for første gang.

Hvert pust er liv som fødes.

Jeg er parkert, men løftes opp i sky av ord og sang.

Mitt hus er lys og lykt i fremmed land.

Min vei er hele livet.

Jeg er ensom, som et tre som vokser

Ved en øde kyst, et strå i vinden på et karrig fjell.

Jeg er parkert og kommer ingen vei

Før ordet griper, ånden fører an i fremmed land.

Jeg gråter litt, og ber om krefter til se

Mitt indre rom, et speil av lys.

GAMMEL

Jeg er blitt gammel som en fugl

Og kryper sammen som et barn i frykt.

Om verden så vil knuse meg

Så er jeg hel en dag.

Mitt syn, min hørsel, ånd og sjel,

Gjør livet til et lukket rom.

Jeg er hjelpeløs, som barnet i sitt univers.

Og jeg er gammel nå. Drømmene blir knust

I verdens larm. Jeg sovner inn

Og glemmer hvor jeg er og var.

Forvandlingen er blitt et syn.

Mitt liv er hyllet inn av lys og tegn.

Jeg ser bak alt en fugl med fjær som løfter seg,

En engel roper til min sjel:

I dag er nådens tid. Stå opp, som Lasarus,

Og bli med hjem

Jeg er gammel, blind, men ser fra dypet i min sjel

En stjerne og et slott, en åpen dør.

Og fuglesang og blomsterduft, og frukt og bær

Gir løfter om en evighet med sol.

Og jeg skal gå i hagen - og trippe som en fugl,

Og jeg skal være ny igjen.

Og hjertet mitt skal slå igjen

Av kjærlighet.

7 

RETNING

Hva er en retning?

Alt vi løfter har en tyngde.

Våre veier spriker som en hånd.

Hvor skal jeg gå?

Mitt indre har en kraft, en styrke.

Mitt rom er fylt med lys og ord.

Min blomst skal en gang folde ut

Og løftes opp mot evighet.

Trærne strekker seg mot stjerner?

Barnet følger gamle spor,

Og trykker kinnet mot vår dør –

Som åpner seg.

Det nye ord er retning til en favn.

Vårt hjerte bærer verden frem i håp.

Vi følger etter lyd og spor, som ulv og bjørn,

Mot høyden i det indre liv.

VENTER

Vi venter at tiden renner

Som blod i våre årer, som vann.

Vi venter på lyset, på den nye dag,

En fødsel mellom stjerner.

Og tiden renner i vår kropp, som natt og dag,

Som luft og ord. Vi siler alt

Og møter livet hvert sekund som trøst

Og nåde for våre tapte rop.

Som et kim fra begynnelsen er alt blitt til.

Skapelsen er fødselen i oss, det evige,

Som åpner dører, setter fanger fri.

Ordet og korset er kraften på vei

Mot hvert barn som er født.

Vi venter en dag som er ny,

Et ord som gir liv til hvert strå.

Vi venter på sangen i Visdommens hus,

En røst fra det hellige rom.

8 

FALSK TRØST

De skriver fred i vår tid.

 - En trøst for dårer.

Vår verden har ingen fred.

Det høres larm fra havet.

Men dine murer står fast.

Falsk trøst jager i natten.

Den som villeder får banesår.

De sier fred, fred, men hater sannheten,

Og deler Herrens land som glass.

Når de bygger et dårlig hus

Legger de gull på dørstokken -

Så alle folk kan bli glade.

Når vekterne har gått sin runde,

Begynner stormen.

Og ingen kan se dagen

Som kommer med falskt vitne.

De som skal trygge grensene

Skaper splid.

Trøst om fred er et farlig våpen,

Og muren faller.

Bare Guds pakt varer evig.

Og på gledens dag skal alle se

Herren lever.

LYS

I lyset er ord, musikk og sang.

I natten er lyset klart som krystall,

Som en åpenbaring, en hellig vilje.

I hjertet skinner et lys,

Og alt blir lyst.

Din munn er en port,

Ditt ord er et segl.

Dine øyne er måne og sol,

Et lys, og en vei.

Hver tanke er lys i vårt indre,

En kraft fra et hellig rom.

Hvert lys er en evig kilde,

Som ordet fra Herrens munn.

9 

FJELL

Jeg ville åpne fjellet

Og gi det liv.

Jeg ville fylle fjellet med sang

Så verden ble god.

Jeg ville bære fred til alle land,

Så alle fikk trøst.

Jeg ville være et ord i din munn

Som kjærlighet.

Fjellet bærer oss i sin favn.

En gang skal fjellet åpne sin dør

Og føre oss frem til lys

På den nye jord.

LANGT BORTE

Langt borte hører jeg sus i trær

Og steinsprang i fjell.

Frosne spor åpner en vei mot en landsby

Der klokkene kimer

Og alle står rundt jordhyttene i bønn.

Langt borte ser jeg en oase,

Og folk går til og fra med drikkespann.

Og noen synger i gravkapellet:

Vi skal komme igjen, vi skal se et tegn.

I en sky skal alt bli nytt

GAMLE ORD

Det er som trærne kryper,

Som hender åpner seg og tar imot.

Porten åpner opp for ordet.

Bålet brenner til en fest.

Usynlige kjærtegn fletter folket sammen

Til en evig pakt.

Ordet åpner alle grenser. Trærne kryper alle fjell.

Lyset gyller seil og anker. Gamle ord

Blir løftet opp til nye høyder,

Som et barn.

10 

LYS OVER ALT

Fra dypet kommer vår skaperkraft.

Vi må arbeide i lyset

Så ikke døden sluker vår sjel.

Livet skal kaste lys over alt vi gjør.

Vi skal skape uten å skjelve,

For vi er født i kjærlighet.

Dagen er snart slutt, og natten kommer,

Men lyset har vi med oss på veien

Som det evige liv.

HORISONT

Lyset er vår gigantiske horisont.

Vi taler ikke lenger om retning eller mål,

Men om han som kommer.

Vi snakker om lyset som var og som er

Og som kommer – til rett tid.

Horisonten er vår kontrast, vårt håp.

Havet er tegn på undergang,

Men vi skal løfte vårt ansikt mot solen

Og se skapelsens morgen er nær.

Forløsningen kommer som et vårtegn.

Vi må våkne opp av søvnen,

Og arbeide mens det ennå er dag.

La livet være lys og horisont,

Et blomstrende tre på jorden.

Døden jager med sine flammer, og sprer frykt.

Men lyset er en evig drivkraft mot livets seier.

Det er fravær av fremtidshåp som lammer folk.

Men lys og horisont i vårt hjerte forløser -

Og forvandler til et nytt liv.

TID

Hva er tid annet enn et utstrakt sekund?

Tusen år er som en dag, og en dag som en pust på marken.

 - Den nyfødte får sin del i tidshjulet,

Og tiden kranser livet med kjærlighet -

Som en spire til vintreet, som er Skaperen, Gud. 

11  

ÅPENT VINDU

Til deg som har et åpent vindu, et åpent rom:

Vent på solen, vent på månen.

Kjenn duften av syriner.

Tankene dine går som en naken stripe av lys

Inn i nye rom, i landskapet.

Ditt hjerte løfter landskapet med sang.

Hør gjennom vinduet, og se våren rir som barn i natten.

Lyset slokner aldri i nord,

Der havhesten jager og ærfuglen smiler,

Og havet brenner mot land

Med taktfaste håndslag.

Ditt hjerte er lett som lyset en morgenstund,

Og ingen grenser er mer –

For du har gjennomskuet mørket.

Den friske luften har fått navn som et barn.

Og livet har hundre år i ditt hjerte.

Din munn åpner seg som et vindu

Og tar imot.

TROFAST

Ja, vinden er trofast, og dagene som kommer,

Og natten med sine lange føtter av fjell.

Vinden løfter deg fra jorden, fra sin svarte stol

Til utsikt og nye steg inn i rommet.

Og munnen din er trofast som åpner seg

For de store rikdommer av mat og vann -

Som fornyer og løfter

Og fører deg ut i sol og regn.

Som en trofast bror er lyset og mørket.

Og årstidene kommer i sitt hjul, som stjernene på himmelbuen.

Alle er trofaste mot oss som lever.

Selv ordet er trofast i vårt hjerte til evig tid.

Vinden blåser dit den vil, og vi kan aldri fange den.

Landskapet speiler seg i rommet, og stjernene

Lyser i havet som blomster på store vidder.

Her jager ørnene, og reven. Og alle skogens dyr roper i vinden,

Og fuglene synger med tette vingeslag, og fluer og bier surrer.

Ja, Gud er trofast, men menneskene søker trøst i sitt eget

Og glemmer lyset som gir løfter om en ny vår.

12

TANKER

Jeg tenkte en gang på Gud,

At evangeliene er som åker for menneskene.

Jeg tenker på de som går veien

Og som er kjærlighet.

Alle sverd i verden går tapt i lyset av evangeliet.

Jeg tenker på flyktningene som får komme tilbake,

Og alle barna som leter etter far og mor.

Jeg tenkte det var best om vi delte alt,

At verden var uten grenser

Og menneskene hadde et hus.

Men hovmod og maktbegjær gav avkall på fellesskap

Og dyrket sin egen lykke.

Hva har jeg igjen når jeg blir gammel?

Hver gang jeg våkner tenker jeg på solformørkelsen

I mitt eget indre, som tørker opp min sjel.

Min drøm er min trøst. Og min tanke er å se klart

Veien til en åpen port, til en gledens dag i harmoni,

Der å elske er et ord for rikdom,

Og løyn er dødens brodd.

JUBEL

Hvem jubler mellom stjerner? Hvem ser lyset

På et endeløst hav?

De vise peker ut veien, men synden rår.

Dåren har sitt hus i lenker,

Og de fattige kan smile –

For de eier sangen, og kan juble i sin sjel.

Ordene sår lys og glede, musikk og dans.

Barnet jubler i latter, som en fugl i Paradis.

Hvert ord fra en hellig munn skal løfte verden

Som lyset – inn i evighet.

UTSIKT

Skriften i lyset er min utsikt. De rettferdige skal finne fred,

Og dåren skal få sin grav. Bare sannheten skal lyse i rommet.

Profeter skal reise seg, men ondskapen skal ingen ende ta

Før kornet blir renset, og agnene kastes i vinden.

13

TID

Hvert menneske har en skål for tid,

En skål for lys og varme.

Jeg har ikke rom for natten, men den er i mitt univers

Som en gate hvor jeg kan gå i fred.

Mine dikt er ord fra dype brønner som åpner

Små vinduer i vinden. Her er jeg alltid alene om å skrive

Mitt testamente. Mine ord er duer som lengter

Etter nye landskap, nye mennesker.

Tiden er min trøst, at jeg kan se og følge sporene

Mot nye høyder. Lyset bærer meg og elsker meg i syner,

Og fyller min sjel med lengsel. Der, i horisonten 

Har jeg mitt blikk, og jeg ser muren.

Og en gang skal tiden løfte oss over –

Til det nye Jerusalem.

BØNN

Når natten ikke har noen stjerner

Og alle trykksaker er brent

Og havet skyller over landet,

Når de faste tidene er sus i mørke rom

Og ørene mine suser

Som fra fjerne himmelstrøk,

Da kommer angsten.

Kjære, gi meg fred, og søvn,

Og lys som åpner sinnet som en blomst.

Gi meg fuglekvitter, bær og frukt, og korn,

Og la meg se solstråler i fjellet her

Og høre vinden hviske navnet mitt

Og fylle rommet med sang.

La ordene mine åpne opp for lys.

La meg glede andre, og gi min hånd

Til alle som vil ta imot.

Menneske: Alle trenger et godt hjerte.

Lukk deg opp for livets mysterium.

Livet er en fest – når du åpner opp for lyset,

Og kjærligheten, som er større enn alt.

Ta imot min bønn, og gi oss sannheten til trøst.

Uten dine ord, er vi uten liv og håp.

Lær oss å elske hverandre.

14

VÅRT LIV

Livet er ikke på lån.

Livet mitt er en skatt som trenger lys,

Et øye som ser, en stjerne.

Jeg sover i en himmelseng

Og snakker med engler.

Jeg er et gjennomsnittsmenneske, ganske unik

Med tynne ben, og lepper med rødlig skjær.

Mine vinger løfter meg i ånd,

Som en natt reiser stjerner i melkeveien.

Om dagen kviskrer jeg til min nabo:
Hvor er du? Hva gjør du med tiden som kommer?

Og etter hvert hvisker jeg navnet

Og glemmer at det er sent på kveld.

Vårt liv er som latter i rommet, som pust

Mellom greiner, med tyngde og form som lyser

Som en dag av millioner, som bål på høye fjell.

Vi ser etter speil, og glemmer vårt eget

Som er vilje og kraft fra dag til dag, som en ring,

En munn med stemme fra evige kilder.

Jeg sover, og kan se min elskede i drømmen

Som bøyer seg, og rører ved mitt hjerte.

Og jeg kjenner pusten fra tusen år.

Kjærligheten har ingen ende.

Som natt og dag er den omkring oss,

Som luft og lys, og varme. Dette er livet.

Og når du smiler er du lykkens blomsterkrans,

Et smykke av visdom og ånd.

BROER

Mellom mennesker er broer, er det skrevet.

Her er tråder som en ukjent vev.

Gråt og latter er vårt liv her nede.

Noen bretter ut sitt hår, andre lever som i dus,

Men lykkens blomster kranser alle med et smil.

Det lyser gjennom ord og øyner. Vi er barn fra samme jord,

Speider på de samme stier. Vi er broer. Vi er lys.

15

VANDRE

Det er ikke farlig å gå,

Bare en går langt nok.

Å vandre er å leve gjennom tid,

Som fisker i vannet,

Som fugler under himmelen.

Å vandre er vekt av gull. Vi er skatten

Som reiser mot evighet.

Vi er solen som skjuler seg bak alt.

DAG

Som en ny dag er vi på vår vandring.

I lyset er vi til som barn i løfter seg mot stjerner,

Som speil som søker sitt eget.

Dagen er ingen søvn, men et våkent blikk.

Selv om vi må samle krefter

Skal ikke larmen stoppe oss for skyskrapere

Og motorvei.

Vi kjenner dagen som en tid med smerte og håp,

Hvor trær og planter skyter knopp

Og menneskene speider etter nye land.

DANS

Det finnes tyngde i dans, det er vekt i vårt liv.

Våre ord legger seg i graset som frø og korn

Og skal spire en dag.

Ingen dans er så tung at ingen kan løfte den fra jorden

Som en sky, som en grein, som stråler i universet.

Dansen er vårt liv fra fødsel til grav,

Som en tyngde i alt mellom oss og rundt oss,

Som et veldig skip på havet

Som bærer verden på sine skuldrer.

Vi er barnet, og fremtidens lys som åpner dører

Som greiner om våren, som blomster og stjerner.

Vi er selve livet i alt fra fødsel til grav.

Vi er ordet som skaper og lyser og danser

Så lenge tiden renner i havet,

Så lenge det kommer en ny vår.